Tilbake - Folkerett

Domstolens uavhengighet:

En prioritert oppgave

Mens FNs fredsbevarende styrker inntar førstesider over hele kloden, er det tusenvis av andre FN-ansatte som jobber i det stille og i mindre dramatiske omgivelser for å sikre at freden bevares.

Etter først å ha tatt hånd om grunnleggende menneskerettigheter, slik som mat, medisiner og utdanning, arbeider FN som rådgiver og medhjelper for å gjenoppbygge samfunnsinstitusjonene - spesielt det juridiske systemet.

Sammenhengen mellom lovverk og fred ble først anerkjent i FN-pakten i 1945. Grunnleggerne av organisasjonen fastslo sin vilje til å «etablere forhold som sørger for at rettferdighet og respekt for forpliktelser, ifølge avtaler eller andre deler av internasjonal humanitær rett, kan opprettholdes.»

Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt tre år senere. Den lister opp hva som er absolutt nødvendig for å oppnå menneskeverd for alle og orden i samfunnet. Den stadfester at alle har rett til likhet for loven, at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist gjennom en rettferdig og åpen rettssak foran en uavhengig og upartisk domstol, og at ingen skal utsettes for ubegrunnet arrest, varetekt eller eksil.

Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble vedtatt i 1966. Den slår fast at juridiske rettigheter handler om internasjonal rett, ikke bare prinsipper. Det gjelder for eksempel retten til en rettferdig rettssak, frihet fra ubegrunnet arrest og fra å bli dømt med tilbakevirkende kraft. Denne konvensjonen, de to tilleggsprotokollene, menneskerettighetserklæringen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 utgjør til sammen et hele - det internasjonale lovverket om menneskerettigheter.

Lover gir stabilitet
Å sette de universelle juridiske rettigheter ut i livet krever en rekke tiltak. Man må skissere opp et lovverk, lære opp dommere og advokater, modernisere rettssystem, politivesen og fengsler. Målet er å utvikle respekt for menneskerettighetene blant de som lager og håndhever lovene, og å bygge opp under deres rolle som voktere av disse rettighetene.

Arbeidet går sakte framover. Det er vanskelig å måle resultater, særlig i land der rettsvesenet har blitt ødelagt av krig eller militærregimer. Likevel legger dette arbeidet grunnlaget for varig stabilitet.

Rettssikkerhet - reglene og rutinene for rettferdig behandling ved mistanke - er nesten alltid et av de første krigsofre. Den formelle siktelse, forsvar og ankeretten forsvinner gradvis mens kampene pågår. Til slutt oppgir aktor og dommere det skinn av nøytralitet de har opprettholdt, og den tiltaltes rettigheter blir glemt.

Rettigheter erstattes deretter alt for ofte av tilfeldig arrest, summariske henrettelser og forsvinninger når staten skal eliminere sine påståtte fiender. Politi og paramilitære grupper inngir frykt, og ikke tiltro, og borgerne slutter å se på dem som samfunnets beskyttere. Fengselsansatte og voktere bruker vold og makt for å hindre opprør og fluktforsøk.

Når freden endelig kommer er det viktig at borgerne utvikler tillit til myndighetene, slik at de løser sine konflikter innen rettsvesenet, og ikke med vold.

Forbilder
I tillegg til Verdenserklæringen om menneskerettighetene og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, har FN satt opp et sett normer kalt "de grunnleggende prinsipper for domstolens uavhengighet".

Prinsippene ble vedtatt i 1985. De danner et bilde av en dommer med autoritet til å dømme, fri for press eller trusler, med en passende lønn og utstyr til å utføre sin gjerning. Selv om disse normene ikke er lovfestet, setter de opp et forbilde for lovgivere i verden. Lovgivere oppmuntres til å bruke prinsippene i sin grunnlov og dermed gjøre dem til en del av sitt lovverk.

Mange land har formelt vedtatt prinsippene og rapporterer jevnlig til FN om sine problemer og sin fremgang. Noen søker hjelp til den juridiske utdanning og opplæring, og til å overvåke landets rettsprosedyrer.

FN har også kunngjort de grunnleggende prinsipper for advokater og retningslinjer for anklagere. Organisasjonen har uavbrutt arbeidet mot summariske eller tilfeldige henrettelser. I 1984 vedtok FN konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff, og satte opp et minimum av standardregler for behandling av fanger.

Spesialrapportørens funksjon
De mange angrepene på advokater og dommere i mange land i 1990-årene, og det som synes å være en dalende respekt for menneskerettighetene, er alarmerende signaler. FNs menneskerettighetskommisjon så derfor behov for å opprette en spesialrapportør som skal sette fokus på problemer - og fremgang - i arbeidet med å fremme rettsvesenets uavhengighet over hele verden. I 1994 ble Param Cumaraswamy fra Malaysia oppnevnt til denne stillingen. Han forpliktet seg til å øke den internasjonale bevisstheten om retningslinjer og konvensjoner som omhandler juridisk uavhengighet, forsvarsembetet, juryen og behandling av innsatte.

Cumaraswamy sa at hans to viktigste funksjoner som spesialrapportør handler om kommunikasjon og opplæring. I sin første rapport til kommisjonen i 1995, forpliktet han seg til å arbeide for å gjøre prinsippene for domstolens uavhengighet kjent, samt sørge for at disse prinsippene blir forstått.

«I det lange løp er økt kunnskap om juridiske standarder nøkkelen til framgang,» mener spesialrapportøren. For å utføre sine oppgaver ønsker Cumaraswamy å få et bredt spekter av støttespillere blant statsoverhoder, menneskerettighetsorganisasjoner og advokatorganisasjoner. Han sa at han ser seg selv som en pådriver for reform, og som diskusjonspartner for spørsmål på seminarer, møter og studiereiser.

Ifølge spesialrapportøren er det to nye trusler mot den rettferdige domstol som krever spesiell oppmerksomhet. For det første har den økende terrorismen ført til at enkelte land har opprettet spesialdomstoler med prosedyrer som ikke tar hensyn til rettferdighet og som ikke framstår som upartiske. For det andre har de enorme framskrittene innen kommunikasjonsteknologi gjort det vanskeligere å balansere ytringsfrihet med retten til en rettferdig rettssak.

Som spesialrapportør håper Cumaraswamy å fungere som en katalysator for utveksling av erfaringer og råd mellom ulike nasjoner, med særlig vekt på å unngå misbruk av rettssystemet. Hans mandat gir ham rett til å undersøke alvorlige påstander om angrep på domstolens uavhengighet, advokater og andre med juridiske embeter. Hans første rapport om enkeltsaker - med spesialrapportørens konklusjoner og anbefalinger - ble lagt fram i 1996.

Å virkeliggjøre idealer
Arbeidet for å sikre de juridiske institusjoners uavhengighet, er særlig aktivt i Kambodsja, El Salvador, Haiti og Rwanda.

Kambodsja
Røde Khmer tok makten i landet i april 1975. Over natten ble Kambodsjas byer nærmest lagt øde. Tusenvis av mennesker ble tvunget til slavearbeid i kollektiver på landsbygda. Den intellektuelle eliten, handelsmenn og troende ble dømt til tvangsarbeid eller drept. I løpet av fire år var over en million mennesker døde. Hver sjuende kambodsjaner ble henrettet, døde i de tøffe «omskoleringsleirene» eller omkom som følge av sult eller sykdom. I 1979 invaderte vietnamesiske styrker landet. De drev grupper av sultrammede og panikkslagne kambodsjanere foran seg mot den thailandske grensen, der enda flere mistet livet. Så startet en 13 år lang krig.

I 1991 lyktes det FN å forhandle fram våpenhvile og en fredsavtale. Det ble satt ned et nasjonalt råd med representanter fra fem partier, prins Sihanouk ble gjeninnsatt som statsleder og det ble forberedt valg i 1993. FNs fredsbevarende operasjon i Kambodsja (UNTAC) gjorde det mulig å begynne å gjenreise det juridiske systemet fra grunnen av. Selv om UNTACs mandat gikk ut den 24. september 1993, var det dette arbeidet som la grunnlaget for prosessen som fortsatt pågår.

I 1993 ba FNs generalforsamling og menneskerettighetskommisjonen om at FNs menneskerettighetssenter skulle etablere et kontor i hovedstaden Phnom Penh, med avdelinger i tre provinser. Hovedoppgaven til senteret har fra starten vært å styrke landets rettsvesen.

Senteret har utført sitt hjelpeprogram gjennom å plassere utenlandske konsulenter ved kambodsjanske domstoler. Konsulentene driver opplæring på stedet og assisterer dommerne i deres arbeid.

Menneskerettighetssenteret samarbeider nært med det kambodsjanske parlamentet, særlig ved å bistå menneskerettighetskommisjonen. Senteret fungerer som rådgiver når lover som omhandler menneskerettigheter skal utformes, blant annet lover om oppbygging av juridiske strukturer.

Senteret har samlet samtlige eksisterende kambodsjanske lover for å lette arbeidet til jurister, parlamentsmedlemmer og forskere. Videre har det sørget for å oversette en rekke internasjonale dokumenter om menneskerettigheter til khmer.

Menneskerettighetssenteret har lagt til rette for at finansiell bistand fra enkeltland og andre donorer brukes til å rehabilitere rettslokaler. Advokatforeninger i mange land har bidratt med å samle inn bøker og støtte innkjøp av papir, penner, skrivebord og stoler.

Et problem som står uløst, er kambodsjanske dommernes dårlige lønn. De tjener omtrent 20 amerikanske dollar i måneden. Det er en vanlig lønn for offentlig ansatte, men ikke nok å leve av. Andre yrkesgrupper kan tjene penger ved siden av på ekstrajobber, men dommere kan vanskelig motta penger fra private kilder. FN har vært en pådriver for å øke lønningen. På den måten sikres dommernes finansielle uavhengighet slik at dommerembetet framstår som sømmelig. Denne endringen av tradisjonen kan ta tid, men vil til slutt ha stor betydning.

På et tidspunkt bestemte regjeringen at korpset av «forsvarere» - en gruppe som erstatter de nærmest ikke eksisterende forsvarsadvokatene - skulle elimineres fra rettssystemet. FN oppfordret kambodsjanerne til å revurdere denne avgjørelsen. Resultatet var at nasjonalforsamlingen fikk endret beslutningen. Forsvarerkorpset ble opprettholdt, men kun for en kort periode på to år.

Forsvarerne har sjelden nok tid eller ressurser til å etterforske en sak til bunns, intervjue den tiltalte, avhøre vitner og føre saken for retten. Likevel er det bred enighet om at systemet er mer rettferdig med denne typen forsvarere, enn uten. Samtidig er det iverksatt programmer for å utdanne kambodsjanske advokater. Det første kullet avsluttet studiene i 1995.

Haiti
De forente nasjoners sivile politidelegasjon på Haiti, startet arbeidet få dager etter at den multinasjonale styrken invaderte landet i september 1994. Stemningen på øya var preget av frykt etter år med drap og bortføring av innbyggerne. Gjerningsmennene var militære, deres paramilitære kolleger (kjent som attacheer), andre voldelige gjenger og voldelige politimenn. Mennesker ble dratt ut av hjemmene sine, enkelte for aldri å bli sett igjen. Andre ble sperret inne i skitne, overfylte fengsler, uten mat og uten noen informasjon om hva de var anklaget for.

Når president Jean-Bertrand Aristide kom tilbake, ble arbeidet med å danne en politistyrke som respekterte menneskerettighetene, men likevel kunne skape orden, gitt topp prioritet.

Under overoppsyn av FN startet USA opplæringen av hundrevis nye nasjonale polititjenestemenn. De ble utstyrt med uniformer, batonger, håndvåpen og radiosamband, og sendt til hovedstaden Port-au-Prince, Arbonite og den nordlige provinsen.

Ettersom hver gruppe avsluttet sin opplæring, ble et tilsvarende antall av de «gamle» politimennene tatt ut av tjeneste. De avsatte politifolkene (den midlertidige sikkerhetsstyrken har vært under tilsyn av politidelegasjonen) får tilbud om omskolering til den nye politietaten eller som fengselsbetjenter.

Stort behov
Haiti trenger alt som handler om å håndheve loven. Canada har påtatt seg å gjenreise alle 14 provinsdomstoler og skaffe kontorutstyr. Politistasjoner og rettslokaler trenger skrivebord, stoler, telefoner, datamaskiner og papir. De kjøretøyene som ble donert av den multinasjonale styrken mangler ofte reservedeler og det er stor mangel på drivstoff.

Seks av de dårligste fengslene er under rehabilitering, men det mangler penger til å forbedre de resterende ni.

Et system for å registrere fanger er på vei, og opplæring av betjenter utføres av FN-sekretariatets avdeling for strafferett og forebygging av kriminalitet. Arbeidet finansieres av FNs utviklingsprogram (UNDP) og det amerikanske utenriksdepartementets bistandssekretariat (USAid).

Ecole de la Magistrature, Akademiet for jusstudiet, ble åpnet i Port-au-Prince den 3. juli 1995. Haitiske advokater markerte åpningen med å holde et seminar for anklagere, basert på materiale de hadde fått fra Det juridiske akademi i Bordeaux, Frankrike. Det haitiske akademiet er et senter for juridisk opplæring, og får støtte fra Frankrike og FN.

De som brøt menneskerettighetene og skapte kaos på Haiti gjennom 90-tallet, skal bringes for retten. Den nasjonale sannhetskommisjonen har sendt ut etterforskere som skal skaffe informasjon om påståtte kidnappinger, angrep, tortur og mord. FN har vært aktiv i å bistå kommisjonen i dens arbeid.

El Salvador
Rettsvesenet i El Salvador var lenge kjent for sin ineffektivitet og mangel på autonomi. Men viktige forandringer har ført til en gryende tillit til det juridiske system, og dermed bidratt til å sikre freden.

En rekke internasjonale forhandlinger og politiske forlik, begynte i 1990 og kulminerte med den endelige fredsavtalen i 1992. Under oppsyn av FN fikk El Salvador oppleve fred for første gang på flere tiår. Fredsavtalen tok ikke bare for seg militære spørsmål, men sørget også for å endre valgloven og innføre reformer for å håndtere de dyptliggende konfliktene.

Det ble lagt inn en rekke forholdsregler i valglovene for å sikre at høyesterett kunne operere uavhengig av den lovgivende forsamlingen. Dommere ble innsatt for ni år, mens lovgivere satt for en periode på tre år. I tillegg skulle halvparten av dommerkandidatene foreslås av advokatorganisasjoner, mens den andre halvdelen blir nominert av den lovgivende forsamling.

Det første valget som ble gjennomført etter de nye retningslinjene i 1994, var en suksess. Ni høyt respekterte dommere ble valgt, enstemmig vedtatt av alle grupper i landets nye lovgivende forsamling.

Høyesterett veileder, med hjelp av FN, opplæringen av dommere og rettspersonale. I mellomtiden erstattes den gamle politistyrken med nyutdannede tjenestemenn. Det tok lenger tid enn man håpet å bygge ned den gamle politistyrken. FN og andre menneskerettighetsorganisasjoner presser på for å stille offiserer som står bak maktmisbruk til ansvar for sine gjerninger.

Voldsomme fangeopprør, med flere skadde og døde som følge, har vist behovet for å løse problemer med overfyllte fengsler, dårlig sanitæranlegg og uspiselig mat ved mange fangeinstitusjoner. Menneskerettighetssenteret er samtidig i ferd med å gi teknisk assistanse til politiutdanning, og til kursing som tar sikte på å øke respekten for menneskerettighetene i hæren, og innen rettsapparatet. Særlig legges det vekt på rettighetene til kvinner og barn.

Rwanda
I Rwanda har interne konflikter ført til et grusomt folkemord. FN sørger for at dommere, anklagere og annet rettspersonale er tilgjengelige som rådgivere på alle nivå i det rwandiske rettsapparatet. Samtidig spiller FN en hovedrolle i forberedelsene til et toppmøte om folkemord.

Flere rwandiske dommere flyktet eller ble myrdet. Dette har paralysert landets juridiske administrasjon og skapt store forsinkelser i rettsapparatet. Derfor er fengslene overfylte. På et tidspunkt satt mer enn 50 000 mennesker fengslet på plass som var beregnet for 12 500 fanger.

Lang ventetid før saker kommer for retten, fører til sinne og frustrasjon i fengslene. Dermed øker faren for opprør og sammenstøt. Overslag viser at 200 fanger dør hver måned som følge av dårlige helse- og sanitærforholdene, og at sikkerheten ikke er god nok

Gjennom nært samarbeid med rwandiske embetsmenn innen rettssystemet har FN gitt opplæring og råd om prosedyrer for arrestasjon og varetekt. Samtidig begynte tre eksperter å arbeide i Justisdepartementet med emner som fengselsreform, skissering av lovverk og politietterforskning.

Et dominerende innslag i menneskerettighetsarbeidet i Rwanda er opplæring av fengselsansatte og den sivile politistyrken. 301 gendarmer fullførte et 16-ukers kurs i 1995, 513 tok fatt på dette kurset i juli samme år, og 750 lokale polititjenestemenn fra distriktene startet kursingen i september 1995.

Tusenvis av rwandiske flyktninger rømte til Burundi. Landet har vært vertskap for flere seminarer arrangert for dommere, advokater, fengselsansatte og offentlige embetsmenn.

FNs støtte til det juridiske fakultet i Bujumbura, Burundi, har gjort det til et senter for juridisk utdanning av dommere, advokater og rettsansatte, og gjort det til en viktig institusjon for etterutdanning av sittende dommere.

Å styrke rettssikkerheten er en viktig del av arbeidet for fred bygget på respekt for menneskerettighetene.

Som vist i Kambodsja, Haiti, El Salvador og Rwanda krever dette arbeidet en balansert blanding av normsetting, opplæring, rådgiving om jus og prosedyrer og finansiering. Dette er det krevende og ærefulle arbeidet med å oppfylle løftet gitt i FNs menneskerettighetserklæring: "anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten".

Publisert av FNs informasjonsavdeling DPI/1837/HR‹august 1996.