50-årsjubileum Verdenserklæringen om Menneskerettighetene 1948-1998



Human_Rights.gif (3151 bytes)

FN og menneskerettigheter

En oversikt



Menneskehetens historie kan ikke ses adskilt fra folk og individers kamp mot urettferdighet, utnyttelse og forakt. Anerkjenneslen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter, først på nasjonalt og senere på internasjonalt nivå, er en av de mest bemerkelsesverdige mani-festasjoner på denne kampen.

Helt siden slutten av den 2.verdenskrig har det å fremme respekt for og overholde menneskerettigheter og grunnleggende friheter vært et hovedanliggende for det internasjonale samfunnet.

FN har gjort en enorm innsats for å fremme og beskytte menneskerettigheter, og det man har oppnådd innenfor standardsetting, er uten sidestykke.

Den hele, virkelig universelle og fullstendige gjennomføringen av disse standarder som er framsatt i dokumenter av forskjellig juridisk kvalitet, er den utfordringen som nasjonenes familie står overfor.

Hva er menneskerettigheter?

Menneskerettigheter kan generelt defineres som de rettigheter som er uløselig forbundet med vår natur og som vi som levende vesener, ikke kan leve uten. Det er et prinsipp som er rotfestet i de eldste verdier og religioner i vår arv og som er innlemmet i verdens fremtredende filosofier og politiske doktriner.

Menneskerettigheter og grunnleggende friheter tillater oss fullt ut å utvikle og anvende våre menneskelige kvaliteter, vår intelligens, våre talenter og vår samvittighet og å tilfredsstille våre åndelige og andre behov. Disse rettigheter og friheter springer ut fra menneskehetens stigende krav om en tilværelse hvor hvert enkelt menneskes naturlige verdighet og verdi blir respektert og beskyttet.

Undertrykkelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter er ikke alene en personlig tragedie for den enkelte. Det skaper også forutsetninger for sosial og politisk uro som igjen fører til vold og konflikter innenfor og mellom samfunn og nasjoner. Den mest grunnleggende menneskettighet av alle er retten til selve livet.

Hendelser av ny dato vitner om en opptrapping av omfattende og systematiske brudd på menneskerettigheter, deriblant vilkårlige arrestasjoner, tortur, henrettelser og folkemord mot uskyldige befolkningsgrupper over hele verden. Det internasjonale samfunnet har reagert kraftig ved å fremme og å beskytte menneskerettigheter og ved å reise tiltale mot og straffe dem som overtrer disse rettighetene.

 

Det internasjonale system

FN-pakten ble godkjent i 1945. Den viser rettighetene og forpliktelsene til organisasjonens 185 medlemsland. Pakten viser gjentatte ganger til menneske-rettigheter og grunnleggende friheter.

 Ikke alle rettigheter er av samme slag. Noen handler om sivile og politiske friheter og likhet for loven, mens andre direkte reflekterer statspolitikk om hva som gjelder for alle borgere. Et eksempel på dette er retten til utdannelse, bolig og mat.

I innledningen til FN-pakten for eksempel, er De Forente Nasjoners folk bestemt på "atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettig-heter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett". I overesstemmelse med dette fastslår paktens artikkel 1, paragraf 3, at et av FNs formål er "å få i stand mellomfolkelig samarbeid om løsningen av mellomfolkelige problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmundre respekt for menneskerettigheter og grunn-leggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion". Pakten sier at å fremme og å oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter er noe alle må gjøre; dvs at menneskerettighetene er universelle og altomfattende.

Altfor lenge har menneskerettighetene stort sett vært forbeholdt de priviligerte. De representerte noe ekslusivt. De fleste fargede, de fleste kvinner, ikke-kristne eller "fremmede" ble ekskludert fra og snytt for gleden over mange menneskerettigheter.

Pakten plasserer som en prinsippsak, hele menneskeheten innenfor menneskerettig-hetenes ramme, og denne oppfatningen blir forsterket ved Verdenserklæringen om Menneskerettighetene.

Et annet kjennetegn på paktens forskrifter om menneskerettigheter, er vekten på likhet eller ikke-diskriminering som reflekteres i ordene for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.

Endelig plasserer pakten menneske-rettigheter i et system av internasjonalt samarbeid. Dette innebærer at nasjonale grenser ikke innskrenker menneske-rettighetene annet enn at menneske-rettigheter ved sin natur representerer verdier på tvers av grenser.

Idéen om internasjonalt samarbeid inne-bærer også at menneskerettigheter er legitim internasjonal oppgave, og at når som helst og hvor som helst menneskerettigheter er i fare, må det internasjonale samfunn ta opp slike saker. Og ikke minst medfører dette en forplliktelse fra medlemsstatenes side til oppriktig å oppfylle de oppdrag de har tatt på seg på grunnlag av FN-pakten og andre relevante internasjonale overenskomster.

FN-pakten definerer ikke ytterligere hva menneskerettigheter innebærer. De som la rammene til pakten, overlot den oppgaven til organisasjonen selv. Det ble derfor bestemt at det skulle utarbeides et Internasjonal Lovforslag om Menneske-rettigheter.

Menneskerettigheters rekkevidde

10 desember 1948 ble Verdenserklæringen om Menneskerettighetene erklært som felles standardmål for alle folkeslag og nasjoner. Respekt for menneskerettigheter og menneskeverd "er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden" heter det i erklæringen.

Det var uten noen som helst tvil en historisk begivenhet uten sidestykke og en av FNs største bedrifter. Menneske-rettigheter ble en del av menneskehetens felles arv.

I oppfølgingen av den universelle erklæringen, konsentrerte man arbeidet om to Internasjonale Pakter om Menneske-ettigheter (1966) - en om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og den andre om sivile og politiske rettigheter. Dette for å sette rettighetene i erklæringen inn i bindende juridisk form. Disse redskapene sammen med selve erklæringen og to valgfrie protokoller, utgjør det som i dag er kjent som Verdenserklæringen om Menneskerettig-hetene. 

Verdenserklæringen er en standard, ikke en lov. Imidlertid har mange pakter, konvensjoner og traktater som innbefatter hovedsakene i erklæringen, blitt undertegnet og er trådt i kraft etter at de fleste land har ratifisert dem etter 1948. Helt avgjørende er ratifikasjonen, for det betyr at de land som har skrevet under og ratifisert overenskomstene, forpliktere seg til å følge dem. Det gir også FN rett til å ha overoppsyn med om regjeringer overholder sine borgeres menneske-rettigheter og grunnleggende friheter.

 

FNs engasjement

Et halvt århundre etter vedtaket er verdenserklæringen fremdeles den grunnleggende internasjonale erklæring om menneskets rettigheter og friheter.

Dens bestemmelser har fått betydelig moralsk tyngde og har i stort omfang vært grunnlaget for FNs konkrete innsats for menneskerettighetene. Bestemmelsene har også inspireret til eller er blitt brukt i mange internasjonale konvensjoner, deriblant FNs konvensjon om barns rettigheter som trådte i kraft i 1990.

Videre har erklæringen hatt en betydelig innflytelse på nasjonale forfatninger, på lovgivning i de enkelte land og i noen tilfeller på domstolsavgjørelser.

På FNs internasjonale konferanse om menneskerettigheter i 1968 - 20-året for godkjenningen av verdenserklæringen - var det bred enighet om at erklæringen "utgjør en forpliktelse for medlemmene av det internasjonale samfunn". På en ny verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i juni 1993 ble det vedtatt en erklæring og et handlingsprogram, hvor det bekreftes at det er det internasjonale samfunns oppgave å beskytte rettighetene.

Wien-erklæringen og handlingspro-grammet fokuserer også på massive krenkelser av menneskerettighetene, som folkemord, etnisk rensning og systematisk voldtekt; på selvbestemmelse idet det for første gang tales om "en regjering som representerer hele et territoriums befolkning uten noen slags oppdeling"; på nåværende og fremtidige generasjoners miljømessige behov; på særlig sårbare grupper, deriblant fremmedarbeidere, flyktninger og handikappede; og på kvinners og pikers menneskerettigheter, herunder nye retningslinjer med henblikk på å bringe kvinners rettigheter inn i sentrum av FNs aktiviteter for menneskerettigheter.

Endelig fastslår erklæringen og handlingsprogrammet at FN-systemets organisasjoner og underorganer, regionale organisasjoner, finansielle institusjoner og utviklingsorganer skal spille en større rolle når det gjelder å fremme og beskytte menneskerettigheter. 

Det mest verdifulle

Som noe nytt i folkeretten er det gjennom flere FN-konvensjoner - internasjonale avtaler som er bindende for land som tiltrår dem - åpnet adgang for enkeltpersoner til å klage over krenkelser av rettighetene.

Menneskerettighetskomitéen en en sentral FN-komité for behandling av slike klager. Men også andre organer behandler klager innen spesielle områder. Det gjelder f.eks. komitéen mot tortur som begynte sitt arbeide i 1988.

Hovedsetet for FNs arbeid for menneskerettighetene ligger i Genève hvor FNs senter for menneskerettigheter er plassert. Klager på krenkelser av rettighetene kan sendes til dette senteret som vil sørge for at klagen blir behandlet.

Det bør understrekes at den europeiske konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene ikke faller inn under FN, men under Europarådet som har opprettet den europeiske menneske-rettighetskommisjon og -domstol i Strasbourg. Også den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir adgang til å klage på krenkelser.

 

Feiringen av 50-årjubileet

10 desember 1998 feirer vi 50-årsjubileet til Menneskerettighetserklæringen. For- pliktelsene til å bekjempe og utrydde urettferdighet står imidlertid ved lag som en realitet for hver ny dag, her og nå. Selvfølgelig har mange FN-erklæringer og konvensjoner og mange regionale avtaler gitt nye impulser, men kampen fortsetter.

Verdenserklæringen sier at alle mennesker er født frie og like når det gjelder verdighet og rettigheter, og at de ikke skal diskrimineres på grunn av nasjonalitet, etnisitet, religion, rase, kjønn, politisk oppfatning, rikdom eller fattigdom.

Her er noen av de rettighetene som erklæringen uttrykker: Retten til livet selv; frihet til tanke, mening, religion og tale; frihet fra slaveri; frihet fra tortur; lik rett for loven, frihet fra tilfeldig arrestasjon og retten til en rettferdig rettergang; retten til utdannelse; retten til en tilfredsstillende levestandard, innbefattet god helse og nok mat; retten til arbeid og til å danne og være medlem av fagforeninger.

Menneskerettighetserklæringen erkjenner at hvert individ er et unik skapning som også gjenspeiler essensen av hele menneskeheten.

Denne oppfatningen av verden og mennesket har i sannhet kommet til uttrykk ved mange anledninger i løpet av menneskets historie. Men verdens-erklæringen går videre og har i seg ideen om menneskeverdet, om at mennesket er fritt og har like rettigheter og muligheter, og den sikrer også de materielle forutsetninger for et verdig liv.

Videre uttrykker den prinsippene om toleranse, innbefattet respekten for andres tro og synspunkter. Den tillater muligheter for alle til å spille en rolle i å bestemme forholdene i sitt eget samfunn. Erklæringen rommer også begrepet om solidaritet som best kommer til uttrykk i ordene i artikkel 28: "Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring".

Endelig kan folk virkelig nyte rettslig godt av disse rettigheter og friheter. Vår oppgave må derfor være å praktisere og spre budskapet om toleranse, ikke-vold, fred og rettferdighet. Vi må stå sammen om å sette menneskerettigheter og grunnleggende friheter ut i praksis, forbedre dem, å etterleve dem, å gjenleve dem og å gjenopplive dem for menneskehetens beste og for å sikre maksimal utnyttelse av menneskets evner.

Beskyttelse av menneskerettigheter er avhengig av god informasjon. Folk må få vite hva deres rettigheter er og når de blir krenket, ha mulighet til å rapportere via juridiske kanaler hjemme, via regionale institusjoner, via ikke-statlige organisasjoner eller til FNs Menneske-rettighetskommisjon. Beskyttelse avhenger også av at regjeringer og folk oppfyller sine forplikteler til å respektere menneskerettigheter.

(September 1997)


UNIC Logo
Tilbake  Forsiden  Til toppen