Bakgrunnsnotat for De Forente nasjoner:

Barns rettigheter

Det er umulig å regne opp alle overgrepene barn blir utsatt for hver dag i hele verden. Barn blir økonomisk utnyttet og fysisk mishandlet. Overgrepene er mange, og lidelsene enorme. Barn blir mishandlet eller seksuelt misbrukt av sine foreldre, unge får sine liv ødelagt av narkotika og det harde livet på gatene, barn blir lemlestet for livet av en mine eller forvandlet til drapsmaskiner av brutale kriger, spedbarn dør av aids. Men bak disse mest grusomme scenene finner vi den altfor dagligdagse virkelighet mange barn lever i: Kampen mot sykdom, fattigdom, sosiale normer og familietradisjoner som går ut over barnes menneskeverd eller utsetter dem for fysisk og psykisk lidelse.

Ofre for urettferdighet og fattigdom har alltid hatt det vanskelig. Men opp igjennom historien har ingen grupper hatt vanskeligere for å bli hørt enn barna. Barn utnyttes som prostituerte og barnearbeidere, de blir tatt med i væpnet kamp som unge tenåringer, unge jenter blir tvunget til et ensomt og hardt liv som hushjelper, mange må forsake utdannelse for å arbeide på familiejorda, flere får ikke tilstrekkelig næring eller helseomsorg. Alle disse trenger hjelp og beskyttelse fra en voksenverden som i de fleste tilfellene er ansvarlig for mishandlingen.

Spesialrapportørens funksjon
FNs menneskerettighetskommisjon har oppnevnt en spesialrapportør om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Rapportøren skal bidra til å sette fokus på de mest ekstreme bruddene på internasjonale menneskerettigheter og skal oppmuntre stater til å etterforske enkeltsaker. Spesialrapportøren er en ekspert på området, og arbeider med å samle og analysere informasjon for kommisjonen.

Den mest vanlige årsaken til barns lidelser er fattigdom som kommer av økonomisk urettferdig fordeling. «Det mest alvorlige bruddet på barns rettigheter er fattigdom, fordi fattigdom gjør det umulig å fylle de mest grunnleggende behovene barn har,» sier Tereza Albanez, spesialrådgiver i FNs barnefond (Unicef), i en kommentar til FN-konvensjonen om barns rettigheter.

Ifølge tall samlet inn av Unicef - den organisasjonen innen FN som jobber mest direkte med barnesaker - er det nå minst et dusin land der barns levestandard er langt dårligere enn landets generelle økonomiske situasjon skulle tilsi. Unicef har gått ut fra målinger av blant annet andel feilernærte, dødelighet for barn under fem år, hvor mange prosent av elevene som når femte klasse på barneskolen og leseferdighet blant kvinner.

I mange fattige land arbeider barn for å supplere den lave familieinntekten, eller for å bidra i familiebedriften. De fleste av disse ungene blir ikke med overlegg utnyttet av sine familier, selv om mange arbeider under lite tilfredsstillende forhold. Spørsmålet i slike tilfeller er ikke om barnet arbeider eller ikke, men hva slags forhold de arbeider under, og om de likevel får oppfylt sine grunnleggende rettigheter: Som retten til skolegang, frihet fra overgrep og retten til helsetjenester.

Løsningen på et dilemma
Mange av dem som arbeider for barns rettigheter har etterhvert innsett at dersom barn i fattige land skal slutte å jobbe, må familien få en eller annen form for økonomisk kompensasjon.

Et kreativt forslag til løsning på dilemmaet har kommet fra Bangladesh. Den amerikanske kongressen ga mandat til å boikotte bedrifter som brukte barnearbeidere i klesindustrien. Som følge av dette begynte bedriftene å si opp barna i massevis, så mange som 50 000 i løpet av fire måneder. Resultatet var ikke at alle barna begynte på skole, men at mange av barna fikk det verre enn før. De måtte nå inn i andre, mindre ønskelige jobber, eller de måtte bo på gata.

Dette førte til forhandlinger mellom frivillige, humanitære organisasjoner, Unicef, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og representanter fra tekstilindustrien i Bangladesh. I juli 1995 underskrev partene en avtale om at organisasjonen for tekstilindustribedriftene skulle be om at ingen barn mistet arbeidet før alternative programmer for skolegang var kommet i orden.

Unicef har forpliktet seg til å støtte utdanningen av barna, og ILO skal bidra med penger og teknisk assistanse til et inspeksjonssystem som skal overvåke at avtalen holdes. En del av avtalen går ut på at det blir gitt stipendier til de barnearbeiderne som tar del i skoleprogrammene. Alle partene ble også enige om å jobbe for å spre informasjon om barnearbeid og utdanning.

Urett begått av voksne
Direkte overgrep mot barn viser seg i det store antall barnearbeidere, barneprostituerte og barn som er fysisk og psykisk ødelagt av krig. Slike overgrep utføres i stor grad av voksne. Overgrepene bør få offentlig oppmerksomhet og forbys med lover som faktisk etterfølges.

I løpet av de siste ti årene har rundt to millioner barn blitt drept i væpnede konflikter - mange av landminer. Man regner med at det ligger 110 millioner landminer spredt på 62 land. Mellom fire og fem millioner barn har blitt funksjonshemmede på grunn av krig, og over 12 millioner er blitt hjemløse.

Eksperter er enige om at det er vanskelig å finne pålitelige statistikker om barnearbeid, men de beste overslagene fra ILO viser at det er rundt 80 millioner barn under 15 år som utfører hardt arbeid. Man regner med at det finnes mer enn to millioner barn under 18 år som er involvert i prostitusjon, en million i Asia og 300 000 i USA.

«Fattigdom kan ikke godtas som unnskyldning og rettferdiggjøring for å utnytte barn,» skrev Vitit Muntarbhorn, som inntil 1995 var FNs spesialrapportør om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. «Det forklarer ikke den enorme globale etterspørselen fra kunder - i mange tilfeller fra rike land - som forsøker å omgå sitt eget lands lover ved å utnytte barn i andre land. Sexturisme er blitt en omfattende industri, og pedofile oppsøker sine ofre over hele kloden. Industrien beskyttes av kriminelle miljøer som tjener penger på salg av barn, og av myndigheter som ser gjennom fingrene og lar seg bestikke.»

De svakeste er ofrene
«Det blir mer og mer åpenbart at barn som utnyttes seksuelt eller på arbeidsmarkedet er lokket vekk fra bestemte etniske eller sosiale grupper, og ikke fra de velstående eller makteliten,» fortsetter spesialrapportøren i sin rapport til Menneskerettighetskommisjonen i januar 1994. «I det sørlige Asia er det barn av kasteløse som oftest er ofrene for barnearbeid.» Spesialrapportøren sa at en reise i felten i Nepal viste at «det først og fremst er jentene fra de ulike fjellstammene som blir lurt og solgt videre som prostituerte, både i Nepal og videre til andre land. Mønsteret viser seg i andre deler av verden. Det er barn av minoriteter, innvandrere og urbefolkninger - grupper som fra før er marginaliserte i samfunnet - som hovedsakelig er ofre for slik utnytting».

I 1995 ble Muntarbhorn etterfulgt av O. Calcetas-Santos. Spesialrapportøren har ofte hatt problemer med å få tak i informasjon fra ulike regjeringer etter forespørsler om saker som salg og bortføring av barn, stavnsbundet arbeid (at man er forpliktet overfor arbeidsgiver for livet), barneprostitusjon og salg av organer fra barn. Men i enkelte tilfeller har spesialrapportøren kunnet bidra og dermed sørge for internasjonal pålitelighet i saker som ellers hadde forblitt nasjonale.

Overgrep mot gatebarn
Et eksempel: I august 1993 hadde spesialrapportøren samtaler med den brasilianske regjeringen om anklager mot polititjenestemenn om utnytting og mishandling av gatebarn. I juli 1993 skulle tjenestemennene ha drept åtte gatebarn, og skadet flere andre, i Rio de Janeiro. Anklagen fulgte en rekke andre anklager som spesialrapportøren skrev om i sin rapport om Brasil til Menneskerettighetskommisjonen i 1992.

Den brasilianske regjeringen svarte med å innrømme forholdet. «Som du har påpekt tidligere, er denne hendelsen ikke den eneste,» skrev regjeringen i sitt svar. «Den brasilianske regjering er klar over at drap på gatebarn ikke er et nytt fenomen, og at enkelte elementer i politistyrken kan være involvert i handlinger utført av såkalte dødsskvadroner». Tre politimenn og en fjerde person var satt i varetekt siktet for drap, og lederen for Rio de Janeiros 5. politistyrke - der disse mennene hørte til - ble sagt opp fra stillingen sin.

Frivillige humanitære organisasjoner har vært viktige i arbeidet for å presse nasjonale myndigheter til å respektere internasjonalt lovverk, og leve etter liknende lover i sitt eget land. Særlig har presset vært stort når det er klart at det er myndighetene selv som delvis eller helt er ansvarlig for lovbruddene.

Human Rights Watch, en frivillig organisasjon med kontorer i Europa og USA, har undersøkt en rekke påstander. Blant disse er salg av kvinner og jenter fra Nepal til India, der de blir brukt som prostituerte, forholdene til stavnsbundet arbeidskraft, hvorav mange er barn, i Pakistan, og feilaktig varetektsfengsling av mindreårige i rettssystemet i Jamaica. I 1995 offentliggjorde Human Rights Watch rapporter om India og Pakistan, der de stilte seg svært kritisk til myndighetenes medvirkning.

I USA har man tatt i bruk lovverket for å bekjempe misbruk av barn i utlandet og internasjonal barnepornografi. Den såkalte Mann-loven ble vedtatt i kongressen i 1910 og hadde opprinnelig som formål å hindre omsetning av kvinner «i umoralsk hensikt» mellom de amerikanske statene. Tilføyelsen i denne loven ble vedtatt etter mange års lobbyvirksomhet, og forbyr amerikanske statsborgere og personer med fast bosted i USA å reise utenlands for å ha seksuell omgang med mindreårige. Loven gjelder også for dem som søker å tilrettelegge for slik virksomhet, som for eksempel turoperatører.

Tilføyelsen i Mann-loven i 1996 gjorde det ulovlig å flytte en person under 18 år fra en stat til en annen, eller til utlandet, med den hensikt å involvere dette mennesket i seksuelle handlinger.

Ulovlig fengsling
Som følge av tidligere rapporter om forholdene i Jamaica, der unge lovbrytere ulovlig ble holdt fengslet sammen med voksne, ble noen av barna satt fri. Lokale myndigheter og organisasjoner startet arbeidet med å finne alternativer til fengsel for mindreårige, og man satte i gang opplæringsprogram om unges rettigheter for fengselsvaktene.

«Det er framskritt når vi får mennesker ut av varetekt eller får myndighetene til å endre sin politikk», sier Lois Whitman. Han er direktør for prosjektet for barns rettigheter i Human Rights Watch.

Det er ikke før nylig at barn er blitt en gruppe med egne rettigheter. Nå eksisterer det en rekke internasjonale organisasjoner, lover og menneskerettighetsbetemmelser som skal virke på vegne av barna for at de skal få bedre behandling etter loven, og for en mer rettferdig fordeling av ressurser og muligheter.

Før det 20. århundre ble barn ansett som mindreverdige og underordnet voksne. Barndommen var en kort periode som kun var en overgang til voksenlivet. I siste halvdelen av dette århundre blir barndommen i større og større grad sett på som en verdifull og viktig tid, i hvert fall blant de velstående. Men fremdeles er dette en tid med store prøvelser og forsakelser for barn i resten av verden.

Barn er blitt inkludert, direkte eller indirekte, i de fleste av de 80 avtaler og dokumenter om menneskerettigheter som er blitt til i vårt århundre. Det første store skrittet på barnas vegne ble tatt da FN opprettet sitt barnefond (Unicef) i 1946.

To år senere ble Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt av generalforsamlingen. Gjennom erklæringen og de to internasjonale konvensjonene om menneskerettigheter som ble vedtatt i 1966, anerkjenner man at barns rettigheter krever spesiell beskyttelse.

Erklæringen om barnets rettigheter i 1959 var det første FN-dokumentet helt og fullt forbeholdt barns rettigheter. Men erklæringen var moralsk, ikke juridisk bindende. Den særlige byrden for jenter ble delvis tatt opp gjennom FN-konvensjonen om å avskaffe diskriminering av kvinner. Arbeidsgruppen mot samtidige former for slaveri tar hvert år opp spørsmål som barnearbeid og gjeldsbinding.

En pakt for barna
Imidlertid var det først i 90-årene at alle brikkene falt på plass i form av Konvensjonen for barnets rettigheter (barnekonvensjonen). Den ble vedtatt av generalforsamlingen i 1989. Konvensjonens 54 artikler dekker alt fra barns rett til frihet fra seksuell og økonomisk utnytting og retten til å ha sin egen mening, til retten til utdanning, helseomsorg og økonomiske muligheter.

I september 1995 hadde 178 land ratifisert avtalen. Flere land, blant dem nasjoner som ble til etter at barnekonvensjonen ble til, overveiet sin tilslutning. Ifølge Unicef-medarbeider Albanez fører denne utbredte støtten til at barndommen ikke lenger sees på som «en prøvetid før man blir voksen. I stedet trer barnet fram som et selvstendig individ med egenverd, og som en person som har de samme rettigheter som andre mennesker», slår hun fast.

Initiativet til barnekonvensjonen kom fra regjeringen i Polen. Den overleverte et utkast til Menneskerettighetskommisjonen i FNs internasjonale barneår 1978. Året etter markerte man 20-årsjubileet for Erklæringen om barnets rettigheter. I løpet av det neste tiåret samarbeidet en liten gruppe av frivillige organisasjoner, blant annet Rädda Barnen i Sverige, the International Catholic Child Bureau, Defense for Children International og eksperter på menneskerettigheter fra FN. Etter en lang periode med forhandlinger ble barnekonvensjonen vedtatt av FNs generalforsamling i november 1989. I september året etter hadde 20 land ratifisert konvensjonen. Den trådte dermed i kraft som internasjonal rett. Barnekonvensjonens betydning som grunnlaget i det moderne lovverket for menneskerettighetene ble senere understreket på Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993.

Menneskerettigheter og utvikling
Ved slutten av 80-tallet hadde den store støtten til barnekonvensjonen vekket oppmerksomhet innenfor Unicef. Organisasjonen har alltid viet seg til arbeidet for å forbedre de sosiale og økonomiske vilkårene barn lever i, først og fremst på områdene helse og utdanning. Men det var ikke før nå at Unicef så potensialet for å integrere menneskerettighetsarbeid i sine mer tradisjonelle utviklingsprogram.

Først satte Unicef barnekonvensjonen opp som en del av sine mange programmer og funksjoner. Men sent i 1994 kunngjorde Unicef-direktør James P. Grant at konvensjonen skulle bli rammeverket for alt arbeid i organisasjonen. I mai 1995 bekjentgjorde Unicef en ny innkjøpspolitikk i forbindelse med barnearbeid. Organisasjonen forpliktet seg til kun å kjøpe forsyninger og varer fra bedrifter som ikke brukte barn som arbeidskraft. Unicefs representant i hvert land er pålagt å undersøke de lokale forholdene og ta rede på om bedrifter baserer seg på barnearbeid.

Historisk sett har det vært et skille mellom de som opptrer som talsmenn for menneskerettighetene og de som arbeider praktisk med økonomisk og sosial utvikling og velferdsprogram. Barnekonvensjonen dekker så stor grunn at den er blitt en begrepsmessig og juridisk paraply for begge disse tradisjoner. Den inneholder artikler om beskyttelse av barn som man vanligvis assosierer med menneskerettigheter, blant annet beskyttelse mot seksuell og økonomisk utnyttelse, flyktningestatus og om det juridiske systems behandling av ungdom.

Fra behov til rettighet
Tidligere ble mat, husly, utdanning og helseomsorg sett på som et sett behov, og ivaretatt gjennom nasjonale programmer som til enhver tid var avhengig av politiske betingelser. Nå er disse behovene befestet som rettigheter ved at de inngår som noen av flere internasjonale menneskerettigheter.

«Behov kan du ikke kreve å få dekket», sier Albanez i Unicef, «men rettigheter kan du kreve blir oppfylt. Nå har man rett til hvert av disse behovene.»

I mange år har talsmenn for sosial reform og menneskerettighetsjurister forsvart barnets individuelle rettigheter. De har jobbet for at politiske mål skal være til fordel for barn. Med barnekonvensjonen blir dette arbeidet universelt.

Det at mange land har ratifisert konvensjonen, betyr at artiklene nå blir tilpasset og innarbeidet i det nasjonale lovverket. Verdenskonferansen om menneskerettighetene oppfordret til en universell ratifikasjon av barnekonvensjonen innen 1995. Barnekonvensjonen førte til økt interesse for, og stadig større ressurser til, arbeidet med barns rettigheter. Dette har ennå ikke gitt dramatiske eller målbare resultater i form av en bedre hverdag for verdens barn. Men det har banet veien for lovendringer over hele verden, særlig i Latin-Amerika og Sørøst-Asia.

En katalysator for nasjonale tiltak
«Konvensjonen er vårt viktigste rammeverk», sier Raadi-Azarakhchi. Hun er sekretær for komiteen for barnets rettigheter som ligger under FNs menneskerettighetssenter. «Det er en katalysator for handling i hvert enkelt land. Konvensjonen gir universelle standarder, men den gir rom for tolkning slik at den kan tilpasses ulike kulturer.»

Komiteen for barnets rettigheter ble etablert som følge av barnekonvensjonen som et redskap for å overvåke og bistå myndighetene med å tilpasse sine lover og juridisk praksis til avtalen. Komiteen består av 10 medlemmer fra ulike land med bakgrunn fra jus, utdanning og sosialt arbeid. Fra 1993 til utgangen av 1995 hadde komiteen gjennomgått 40 rapporter om implementeringsplanene til land som hadde ratifisert konvensjonen. Slike handlingsplaner er påkrevet innen to år etter at et land har ratifisert avtalen. De er ment som et middel for å starte en dialog mellom komiteen, det enkelte lands myndigheter og befolkning.

Frivillige organisasjoner er invitert til å bidra eller kommentere. I mer enn 20 land har slike organisasjoner laget alternative rapporter som enten bekrefter eller inneholder tillegg til handlingsplanene utformet av myndighetene. Komiteen går gjennom rapporten og kommer med sine anbefalinger. Regjeringene er så forpliktet til å offentliggjøre komiteens resultater. Hvert land plikter å lage en oppfølgingsrapport fem år senere. Dette er en måte å måle om myndighetene tar barnekonvensjonen alvorlig ved å følge opp med sosiale eller juridiske reformer.

Forsinkede rapporter
I 1995 var det ifølge Unicefs tilstandsrapport 35 land som enda ikke hadde levert sine rapporter etter to år. 21 land var mer enn ett år forsinket. Omtrent en tredjedel av de 174 landene som hadde ratifisert avtalen i april 1995 hadde sendt sine reservasjoner mot enkelte paragrafer til FNs generalsekretær.

Enkelte land har følt at barnekonvensjonen ikke går langt nok. Mange har ment at det hadde vært bedre om man satte minstealderen for å delta i væpnet konflikt til 18 år, ikke 15, slik konvensjonen fastslår. Andre har reservert seg i saker som blant annet definisjonen av et barn, og religions- og samvittighetsfrihet. Andre har mer alvorlige og potensielt vanskelige reservasjoner, som for eksempel muslimske land som forbeholder seg retten til ikke å innføre artikler som er uforenlige med sharia-loven.

I enkelte tilfeller har man funnet myndighetenes rapporter utilstrekkelige. På Filippinene ble den offisielle rapporten utfordret av både en nasjonal koalisjon av frivillige organisasjoner dannet for å overvåke barnekonvensjonen, og av FNs komite for barnets rettigheter. Komiteen kommenterte at rapporten manglet pålitelige kvalitative og kvantitative data, ikke hadde noen plan for å skaffe midler til å gjennomføre programmer, og manglet mekanismer for å evaluere framgangen og resultatene for arbeidet med barnekonvensjonen. Komiteen oppfordret til slutt regjeringen til å få med offentlige og frivillige organisasjoner i prosessen for å tilpasse det nasjonale lovverket til artiklene i barnekonvensjonen.

Forbilder skaper press
Styrken til barnekonvensjonen ligger i å skape forbilder og i press fra publikum og giverland, og ikke i at land kan tvinges til å følge den. Land som ikke håndhever barnekonvensjonen, eller som ikke tar den på alvor, kan formanes av land som på sin side har begynt arbeidet for å følge konvensjonen. Et sterkere press kan utøves når myndighetene ser at land som har ratifisert konvensjonen, til gjengjeld får bidrag til å finansiere ulike nasjonale initiativ, til arbeidet med å endre lovene eller til å etablere kontorer som jobber med barns rettigheter.

«Vi har sett så mye i løpet av fem år at vi vet at denne metoden virker», skrev lederen for FNs komite for barns rettigheter, Hoda Badra, i sin 1995-rapport om hvilke fremskritt de ulike landene hadde gjort. «Når for eksempel Vietnams regjering forsto at vi er mer interessert i å hjelpe enn å kritisere, sendte de inn en ærlig og selvkritisk rapport. I etterkant av dette gjorde landet ord til handling og vedtok lover som dekker beskyttelse, omsorg og utdanning.»

Andre land har gjort det samme. Tunisias ledelse har gjort en uvanlig innsats. Ministerrådet vedtok retningslinjer for beskyttelse av barns rettigheter i mai 1995. En delegat for beskyttelse av barns rettigheter er blitt utnevnt i hver av de 23 provinsene. Delegaten skal overse at barnekonvensjonen innføres på lokalnivå. Siden juli 1991 har det vært obligatorisk skolegang for alle barn mellom 6 og 16 år, og foreldre som ikke respekterer dette risikerer å bli anmeldt.

Framskritt
Den indonesiske regjeringen har økt bevilgningene til helsetjenester for mor og barn til tross for trange tider. Den har utviklet en håndbok for opplæring i barnekonvensjonen for alle som arbeider med å håndheve loven, og etablert et institutt til barnets beskyttelse.

I Costa Rica er man i ferd med å utvikle en ny juridisk praksis for mindreårige (Legal Code for Minors) med utgangspunkt i barnekonvensjonen. Da FNs komite for barnets rettigheter skulle kommentere situasjonen i Costa Rica, bemerket den de mange nasjonale og internasjonale adopsjoner som foregår i landet. Som respons på dette skal nasjonalforsamlingen se nærmere på Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon.

I Jamaica har man begynt å se gjennom lovverket igjen, og til tross for stor gjeldsbyrde økes bevilgningene til barn. I Nicaragua har man offentliggjort rapporten fra FN-komiteen. Myndighetene er i ferd med å etablere grunnlaget for den juridiske behandlingen av barn og unge, og vurderer en offisiell barnepolitikk. I 1991 etablerte Colombia et statlige informasjonsbyrå om barns rettigheter.

Hør barnas stemme!
I tråd med barnekonvensjonens ånd ønsker Nepals regjering bidrag fra barna når de utformer sin handlingsplan og rapport til FN-komiteen. Således deltok 29 barn på et fire dager langt seminar arrangert av ulike frivillige organisasjoner og Unicef. Blant barna var en gategutt, barnearbeidere, en funksjonshemmet jente, barn fra flyktningebefolkningen, elever ved de urbane engelskspråklige skolene, og fra lokale nepalesiske skoler. Barna tok med seg innspill tilbake til sine miljøer, og hadde til slutt et møte med statsministeren.

Det blir gjort en innsats i barnekonvensjonens navn, selv i land der både de juridiske og moralske sidene ved menneskerettighetene er totalt fraværende eller til stadig krenkes. I Sudan har Unicef og organisasjonene bak Operation Lifeline Sudan (OLS) bedt om støtte for konvensjonen fra Sudan People¹s Liberation Movement (SPLM) og South Sudan Independence Movement (SSIM). Disse to opprørsbevegelsene kontrollerer mesteparten av Sør-Sudan. Dette skjer i et område uten nasjonalt lovverk, der de militære regler regjerer. Forholdet mellom OLS og de politiske myndigheter styres av et sett grunnregler. Disse ble nylig omskrevet for å inkludere humanitære prinsipper.

Disse prinsippene inneholder nå en støtteerklæring både for barnekonvensjonen og for Genève-konvensjonene, ifølge komiteens rapport fra Sudan.

«Begge opprørsbevegelsene har undertegnet grunnreglene», står det i rapporten. «Dette er et viktig skritt framover fordi det er første gang opprørerne har erkjent slike forpliktelser overfor barns rettigheter, og det gir Unicef/OLS mye bedre muligheter til å ta opp brudd og overtramp.»

Men virkeligheten i store deler av verden er at selv om lovverket er i tråd med FNs konvensjoner, er det evnen og viljen til å håndheve dette lovverket som avgjør om barns rettigheter respekteres eller ikke. Selv i land med velutviklede rettssystemer er mangelen på håndheving et problem.

Til tross for at India har lover som forbyr barn under 14 år å arbeide i farlige industrier er det ifølge spesialrapportøren mange overtramp. Blant annet finner man barn og unge som arbeidere i industrier der det lages fyrstikker, fyrverkeri, glass og murstein, utføres diamantsliping og låsproduksjon, og i steinbrudd.

Håpet er at barnekonvensjonen fortsetter å skape den type debatt som ofte fører til en holdningsendring. Barns rettigheter skal aktivt respekteres, ikke bare godtas. Konvensjonens talsmenn innrømmer at dette krever mer enn nye lover og offentliggjøring av innholdet i barnekonvensjonen. «Det er i grunn snakk om en mentalitetsendring,» sier Raadi-Azarakhchi i FNs komite for barns rettigheter.

«Vi tror at barnekonvensjonen er et godt instrument,» sier Ricardo Domenici. Han er generalsekretær i den internasjonale frivillige organisasjonen Defense of Children International, og har i årevis vært en pådriver for å styrke barnekonvensjonen. «Men med mindre landet endrer sin sosialpolitikk, gjør ikke konvensjonen noe til eller fra. Det er fremdeles sant at vilkårene for barn ikke er særlig gode.»

UNIC Logo
Tilbake  Forsiden  Til toppen


 

© 2003 United Nations | Website comments