FN og menneskerettigheter: 50- års jubiléet for Verdenserklæringen om menneskerettigheter 1948-1998
 

Human_Rights.gif (3151 bytes)

FNs Generalsekretær Kofi Annan om
menneskerettigheter og
50-årsjubileet for Verdenserklæringen




Åpningstale ved menneskerettighetskommisjonens 54. sesjon i Geneva,
16. mars 1998

De tidløse prinsippene som ble nedlagt i Verdenserklæringen for et halvt århundre siden, kom i stand som et resultat av utrettelige anstrengelser fra enkeltmennesker fra hvert hjørne av kloden. Idag omslutter menn, kvinner og barne over hele verden begrepet menneskerettigheter slik de er uttrykt i erklæringen.

Kanskje vet de ikke at dokkumentet ble vedtatt 10. desember 1948. Kanskje er de ikke klar over at et internasjonalt system har slått rot i løpet av de siste 50 årene for å beskytte de rettighetene det proklamerte for alle mennesker. Men de forstår at menneskerettigheter er absolutt nødvendig for et verdig liv.

Alle mennesker deler et ønske om et liv fritt for redsler om vold, hungersnød, sykdom, tortur og diskriminering. De tror at hvert enkelt menneske har rett til fritt å uttykke seg, til å utvikle sine talenter, til å forfølge sine egne og samfunnets forventninger. De vet at disse rettigheter ikke tilhører noen få utvalgte, men alle mennesker. Menneskene i verden har gjort menneskerettighetene til sine egne.

Det som hele tiden har gitt budskapet nytt liv, er den voksende støtten som erklæringen får. Det har gjort at den har nådd vidt og bredt. Det har på nytt bekreftet dens universalitet. Erklæringen har tjent som en modell for lands konstitusjoner og lover, vedtekter og politikk og lederpraksis som beskytter menneskerettighetene. Dens bestemmelser har skaffet talløse referansepunkter for nasjonale domstoler, parlamenter, regjeringer, advoktar og ikke-statlige organisasjoner over hele verden.

Denne bølge av støtte som har gitt erklæringen dens plass i vår kollektive bevissthet, er et levende bevis på at den taler til en mangfoldig verden. Alle verdier må finne sitt uttrykk på språket til dem de er beregnet på å tjene og beskytte.

50-års jubileumsmottoet "alle menneskerettigheter for alle" oppsummerer de utfordringer vi møter idag. Ja, erklæringen tjener som vår felles erklæring for menneskerettigheter.

Men den må dessverre fremdeles tjene som vårt felles kall til aksjon. Brudd på menneskerettighetene er fremdeles en utbredt realitet som vi ikke har vært i stand til - i noen tilfeller ikke engang ønsket - å utslette. Årsakene til gapet mellom retorikk og virkelighet, mellom våre ord og våre handlinger, er kompliserte. Men vi må møte dem hvis vi skal realisere den visjonen som våre forfedre ga oss gjennom ordene i erklæringen.

Vi bør nå fremskynde ratifiseringen av menneskerettighetskonvensjonene for å gjøre menneskerettighetene juridisk bindende over hele verden. Høykommisæren og jeg har henvendt oss til statsoverhoder og regjeringssjefer for å gjenta oppfordringen fra verdenskonferansen i Wien. FNs menneskerettighetsprogram står ferdig til å støtte medlemslandenes tiltak med dette for øyet.

Jeg ser FNs rolle - og min egen som generalsekretær - som sentral for å uttrykke, fremme og beskytte menneskerettighetene. I månedene før jeg ble valgt hørte man mye om finansiell disiplin og administrasjonseffektivitet. Men som jeg sa da jeg tok imot hvervet, hva som er og forbli vår ledestjerne er den moralske dimensjon i vårt arbeid. For å markere erklæringens 50-årsjubileum har jeg brakt menneskerettighetstemaet på banen for forsamlinger over alt, fra Teheran til Shanghai.

Ta mitt eget kontinent, Afrika, som et eksempel. Da jeg reiste til Harare for å snakke til Organisasjonen for afrikansk enhet ifjor, hadde jeg et vanskelig budskap til dem, men på samme tid et enkelt. Jeg ønsker å dele noe av det med dere nå.

I de siste fem tiår har Afrika vært igjennom en serie omforminger. Først var det avkolonisering og kampen mot apartheid. Så var det en periode merket og ødelagt av borgerkriger og militærstyre. Nå tror jeg det er tid for Afrikas tredje bølge: en bølge av fred rotfestet i demokrati og menneskerettigheter.

Den tredje verdens suksessbølge begynner med en enkel anbefaling: folkets vilje. Det ødeleggende ved kupp blir i økende grad erkjent over hele verden. Hva bedre bevis på det enn president Ahmmad Tejan Kabbahs tilbakekomst til Freetown for en uke siden, etter at den ulovlige militærjuntaen var fratatt makten.

Likevel ser mange afrikanere på menneskerettighetene som den rike manns luksus som Afrika ikke er rede for, eller til og med som konspirasjon diktert av det industrialiserte Vesten.

Jeg finner disse tankene nedverdigende, nedverdigende fordi det bor en lengsel etter menneskelig verdighet i ethvert afrikansk hjerte. Gråter ikke afrikanske mødre når deres sønner og døtre blir trept eller torturert av agenter for undertrykkende ledere? Lider ikke afrikanske fedre når deres barn urettferdig blir sendt i fengsel? Blir ikke Afrika som et hele fattigere når bare en av dets stemmer forstummer?

Jeg sa til forsamlingen i Harare at menneskerettighetene er afrikanske rettigheter. De er asiatiske rettigheter; de er europeiske rettigheter; de er amerikanske rettigheter. De tilhører ingen regjeringer; de er ikke begrenset til noe kontinent, for de er grunnleggende for menneskeheten selv.

Og de angår alle nivåer og sektorer i samfunnet. Det som Mary Robinson kaller "bunnen opp"-tilnærming, betyr handling på grasrotnivå og nasjonalt nivå. "Alle menneskerettigheter for alle" krever nasjonale programmer og evner. Det betyr felles handling av regjeringer og det sivile samfunn. Det innebærer delt ansvar mellom institusjoner og individer.

Denne samling forstår kanskje bedre enn noen annen, at menneskerettighetsaksjoner vanligvis kommer for sent for dem som er ofre for brudd på menneskerettighetene. Er det tilstrekkelig å fortelle disse ofrene at vi har gjort vårt beste? Er det ikke bedre å handle for å hindre disse overgrep fra å skje?

Jeg er her idag for å fortelle at det neste århundret må bli forbyggelsens tidsalder. Jeg er her for å si at vi ikke lenger kan erklære at mangel på tilgjengelige midler hindrer oss i å handle i tide. Dagens brudd på menneskerettighetene er årsaken til morgensdagens konflikter. Denne onde sirkel av brudd og konflikter som leder til nye brudd, kan og må bli stoppet.

Vi har nesten ubegrensede informasjonskilder som forteller oss om hendelser rundt om i verden. Vi har rapporter som blir lagt fram for Kommisjonen, for Generalforsamlingen, for Høykommisæren. De bør bli sett på som diagnostiske redskaper og tidlig varslingssignaler. De må ikke ses bort fra. Det internasjonale samfunn må ha vilje til å bruke denne informasjonen til å handle i tide.

Det internasjonale samfunnet har ennå igjen fullt ut å fange opp følgene av sammenhengen mellom demokrati, utvikling og menneskerettighenene. Den sammenhengen ble understreket av Verdenskonferansen. Den er blitt demonstrert ved alle de erfaringene nasjonene har gjort.

Disse erfaringene som noen ganger blir satt i søkelyset på grunn av bemerkelsverdige resultater, noen ganger av tragiske hendelser, lærer oss at bærekraftig utvikling er umulig uten full deltakelse av folket, at det er umulig uten alle menneskerettighetene.

Menneskerettigheter er vesentlige for fred og sikkerhet, økonomisk utvikling og sosial likhet. De går på tvers av hele FNs agenda. Dette er reflektert i den reformen som nå pågår i organisasjonen.

Under reorganiseringen av Sekretariatet på fire områder - fred og sikkerhet, økonomiske og sosiale saker, utviklingssamarbeid og humanitære saker - inviterte jeg Høykommisæren for menneskerettigheter til å delta i alle de utøvende kommiteene. Kontoret til Høykommisæren deltar regelmessig i organisasjonens aktiviteter om aktuelle eller potensiale konflikter, eller etter-konfliktsituasjoner med en menneskerettighetsdimensjon.

Først nå begynner vi å forstå hvor mye vår tilnærming til fredsbevaring, humanitære saker og bærekraftig utvikling vil bli forandret og beriket ved å ta inn menneskerettighetsfaktoren. Det er ingen lett oppgave. Men konsekvensene av å mislykkes vil bli enda verre for oss, for våre barn og for våre barnebarn.

Idag vil vi diskutere hovedpunktene i menneskerettighetene i FN. I påvente av Forum vil jeg gjerne takke de mange organene og programmene som har satt menneskerettigheter først på sin agenda. Og jeg vil hylle våre partnere fra det sivile samfunn, borgere og grupper som går sammen med oss for å oppnå felles mål. Deres kreativitet og engasjement styrker arbeidet til regjeringer og til FN selv på en måte som ikke kan måles. Slik deltakelse fra det sivile samfunnet vil fortsette å vokse.

En meget stor oppgave gjenstår. Det er reformen av andre deler av menneskerettighets-maskineriet. Her trenger vi samarbeid og enighet mellom regjeringer. Jeg har spurt Høykommisæren om å gå igjennom menneskerettighetsmaskineriet og utvikle anbefalinger for å strømlinjeforme og rasjonalisere det i samsvar med Generalforsamlingens vedtak 48/141.

Våre forfedre bygget FN for å redde kommende generasjoner fra holocaust og krig, redsler som brakte usigelige lidelser til menneskeheten. Ut fra den erfaringen ble Verdenserklæringen til som en hovederklæring om at disse redsler aldri skulle hende igjen. Vi har ikke råd til likegyldighet. La oss ta hensyn til den tyske teologen Martin Niemollers uforglemmelige advarsel:

"I Tyskland kom de først for å ta kommunistene, og jeg sa ikke ifra fordi jeg ikke var kommunist. Så tok de jødene, og jeg sa ikke ifra fordi jeg ikke var jøde. Så tok de fagforeningene, og jeg sa ikke ifra fordi jeg ikke tilhørte fagforeningen. Så tok de katolikkene, og jeg sa ikke ifra fordi jeg ikke var protestant. Så kom de for å ta meg, og da var det ingen igjen til å si ifra".

Det er derfor vårt arbeid er en vedvarende bestrebelse, en varig misjon om å bygge et moralsk samfunn, bundet sammen av en felles forpliktelse for alle menneskerettigheter. Nå er tiden for vår generasjon til å støtte opp om denne prosessen med alle de ressurser og støtte den trenger. Nå er tiden til å spørre ikke bare hvordan erklæringen kan beskytte våre rettigheter, men hvordan vi kan beskytte erklæringen på rett måte.

Et halvt århundre etter godkjenningen av erklæringen er det på tide å legge ut på en ny etappe på vår reise for å gjøre budskapet levende for alle mennesker.

Idag ber jeg dere alle om å gripe dagen som dette jubileet byr på. Dette er vårt øyeblikk til å legge kursen for menneskerettighetene de neste 50 år.

La dette bli sesjonen som går ned i historien fordi den gjorde mennesker over alt i verden istand til å gjøre krav på sine rettigheter. La dette være tidspunktet da det internasjonale samfunnet fant felles grunn igjen. La dette bli året da verden så på Verdenserklæringen, som den gjorde for 50 år siden, som en felles standard, oppnåelig for alle mennesker og alle nasjoner.


UNIC Logo
Tilbake  Forsiden  Til toppen